Sutrepolitikk

Dagens tekst er ikke for nærtagende Frp’ere, bare så det er sagt. Man leser denne bloggen på eget ansvar, og det er min blogg.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg har en del fordommer. En av dem handler om Frp. Jeg kjenner ganske mange Frp’ere, (men hvem gjør ikke det når 30 % av landets befolkning tilhører fanklubben…..) og nesten uten unntak er det morsomme og hyggelige folk.
For eksempel er Frp’ere noe av det morsomste man kan havne på fest sammen med. Er man klar for full fart, ”tenna i tapeten” og nachspiel, ja da anbefaler jeg å tilbringe kvelden med Frp’ere. Det blir garantert en artig fest. Nå snakker jeg om folk som har viktige verv i partiapparatet til Frp, stort sett under 45 år, ikke nødvendigvis ”folk flest” – velgerne deres, men selvfølgelig, noen av dem er ganske artige de også.
”Folk flest” – Frp’eren er i mitt hode personifisert gjennom en prototyp, og det er selvfølgelig her mine fordommer kommer inn for fullt. En litt eldre, bitter og smågretten person, med hang til å være misfornøyd med det meste. Bensinpriser selvfølgelig, men også matpriser, været, naboene, ”myndighetene”, fastlegen, alenemødre, landbruket, hundeeiere, utlendinger, folk med lang utdannelse, nyhetene, såkalt finkultur, ungdommer og polprisene.
Disse tilhører definitivt ikke den liberale delen av Frp. Den liberale delen av Frp har en del for seg som jeg kan synes er forlokkende. De er heller ikke så sutrete. Disse jeg sliter litt med, er de som absolutt ikke er liberale, men som tilhører den andre fløyen – de populistiske sutrerne. Og egentlig er det ikke folka jeg sliter mest med heller (noen av dem er jo som sagt riktig så hyggelige folk), det er politikken de fører, og ikke minst måten de fører den på.
Og nå kommer vi altså til kjernen i det jeg synes er det aller mest problematiske med Frp, nemlig hangen til å klage og sutre over alt. Jada, å være i opposisjon til det rådende styre og stell er en naturlig del av politikkens verden som alle partier i opposisjon gjør. Det er ikke det. Det er den evige sutringa over alt. Vi bor i et av verdens aller beste land å bo i, vi har systemer som fanger opp mer eller mindre alle problemer vi mennesker måtte ha, vi har gratis skolegang og helsevesen, vi er forskånet for krig og vi er over middels velstående de fleste av oss.
Det finnes fattige og det finnes elementer ved det meste som man må jobbe for å forbedre. Slett ikke alle har det så bra, og mange er ikke del av velstandsutviklingen. Dette er sider av samfunnet man skal kritisere. Med unntak av minstepensjonistene, skilte fedre og ”våre egne” narkomane har jeg ikke inntrykk av at Frp har engasjert seg videre for noen av dem.
En annen underlig greie som jeg ikke skjønner meg helt på er; på den ene siden å være hylende opptatt av strengere straffer, og på den andre side er det ikke så nøye. Om man sniker litt på skatten, smugler litt ekstra brennevin eller benytter seg av svarte håndtverkertjenester, vel så er ikke det så farlig.
Den holdningen er jeg selvfølgelig personlig uenig i, men det er nå så. Hadde de bare brukt litt mindre energi på å syte og klage, så skulle jeg respektert enhver politisk mening eller ståsted. Ikke vært enig, men hatt forståelse for, eller akseptert eller til og med hatt respekt for.

Når jeg fortviler over at 30 % av landets befolkning er Frp’ere, og kjenner at jeg er på vei inn i en depresjon over at landet og folket er på sammenbruddets rand – da må jeg vri tankegangen litt. Tross alt, 70 % av landets befolkning er IKKE Frp’ere!