Et risikofritt samfunn?

Dette er et langt innlegg. Muligens for de som er spesielt interesserte.

Jeg er irritert. Skal man låse inn 100 mennesker fordi to av dem potensielt er farlige? Tror vi at det er risikofritt å leve? Tror vi at vi kan fjerne alle risikomomenter i samfunnet?
Jeg er så lei av å lese i aviser, se på TV, høre politikere fra enkelte partier ytre hvordan folk med psykiske lidelser blir omtalt. Jeg blir oppgitt av å lese at ”ubehagelige personer” burde sperres inne uten lov og dom, bare fordi de er irriterende, har avvikende oppførsel eller fordi de i gitte tilfeller kunne komme til å plage noen. Jeg er også drittlei av vinklingen på spørsmålene journalistene stiller de ”ansvarlige” ala: Burde ikke politiet sperre denne personen inne, får han ikke annen psykiatrisk behandling enn å være i et bofelleskap for psykisk syke, og hvorfor gjør man ingenting med slike personer?

Skal man tvangsbehandle personer som ikke har gjort noe galt, men kan komme til å gjøre det? Skal syke mennesker holdes innesperret fordi de er plagsomme, eller velger å skade seg selv?
Det er mange vanskelige aspekter og spørsmål som aldri stilles i en enkel og tabloid hverdag. Når de stilles er det alltid vern av samfunnet eller hva politikere gjør og ikke gjør, som er fokus. Hvor ofte er det pasientene eller menneskene som er i fokus annet enn som farlige og utilregnelige? Hvor ofte er etikken og menneskesynet tilstede i slike debatter?

Det gjøres mye med de menneskene som har gjort noe alvorlig, har en dom til behandling eller fengsel. Det gjøres mye for personer som man anser som alvorlig syke og vet er farlige for andre. Men det er dessverre som i Brennpunkt sist uke, noen som faller i mellom, som ikke hører hjemme i fengsel, ei heller i sikkerhetspsykiatrien. Å sitte i fengsel er ingen løsning for russkadede og til dels utviklingshemmede personer, samtidig hører ikke disse hjemme i en avdeling med alvorlig sinnslidende heller. Vi trenger absolutt et bedre tilbud til de som er syke, men er som ikke psykotiske.
Farlig er et ord man ofte hører når psykiatriske pasienter eller fengselsinnsatte omtales. Når det gjelder å være farlig, så er de farligste kanskje de personene man ikke vet om. De såkalte ”tikkende bombene” (et begrep jeg kunne ønske gikk ut av vokabularet) som kan være den vanlige, hyggelige mannen som plutselig en dag skyter vilt rundt seg fordi kona hans serverte feil te til frokosten, det kan være hun som knuste isbilen fordi hun ikke orket å høre bjellelyden lenger, det kan være hvem som helst, og med svært ulike grunner.
Dette er det ikke mulig å forutsi, i likhet med all annen menneskelig adferd. At noen av oss kan utøve vold en eller annen gang – det er noe samfunnet umulig kan forhindre, uansett hvor godt utbygd helse- og fengselsvesenet er.
Det er ikke sånn at ”en gang drapsmann, alltid drapsmann”. Faktisk så er gjentagelsesfaren for drap svært lav. Og det finnes ingen som er farlig i alle sammenhenger. Noen ytterst få mennesker anses å ha så mange risikofaktorer for å utøve vold mot seg selv eller andre, at de trenger spesialbehandling i psykiatrien, eller i fengsler. Disse vet man jo som regel om, men intet samfunn er vanntett. Det vil alltid være en risiko for at system og/eller mennesker glipper.
På 70 tallet fikk ”Backstrom-saken” i USA stor oppmerksomhet. Saken handlet kort og komprimert fortalt, at man i USA holdt fanger innesperret uten dom fordi de kunne komme til å være farlige. Backstrom, som var en av disse fangene, gikk rettens vei og forlangte seg utskrevet. Han fikk medhold, hvilket resulterte i at alle tilsvarende fanger ble utskrevet. Menigmann og psykiatere og forskere så for seg en massiv oppblomstring av voldelige hendelser i kjølvannet av dette. Alle disse ”farlige gærningene” skulle nå ut i samfunnet. Etter 5 år hadde en svært lav prosentandel av disse gjort nye alvorlige handlinger. Dette faktum gjorde at voldsforskningen tok mange steg fremover.
Det er en viss risiko å leve. Ubehagelig å tenke på, selvfølgelig. Men hva er alternativet? Et risikofritt samfunn vil aldri komme til å finnes. For egen del vil jeg aldri heller ønske å leve i et samfunn som prøver å bli risikofritt, fordi det vil inneholde så mye tvang, krenkelse av menneskerettigheter og restriksjoner at det ikke er verd å leve i.
Jeg siterer Per Fugelli, som jeg synes sier noe lurt som passer i denne sammenhengen:
"Mennesket og samfunnet tjener i helse og
trygghet på å godta en viss risiko, forsone seg
med en anelse mobbing, en smule vold, en dose
terror, noen milligram synd og fem tonn usunnhet."

I disse valgtider

Nå er til og med Høyre lei av Sivs sutring. Det lover jo bra for en borgelig regjering. Not. For sutring kan de jo ikke slutte med, Frp er jo tuftet på sutring. Gavepakke til oss som håper de rødgrønne blir sittende, litt trist for de andre, selvfølgelig.

Ellers er det vel bare å krysse fingrene for at det snart blir en nogenlunde oppegående president i USA. Det er jo en stund siden.

Hvorfor juge?

Sist uke forsvant nok en politiker pga løgn. Denne gangen var det noen dyre telefoner til spåkoner det handlet om. Hva er greia her? Burde ikke såpass mediavante politikere som Haga, Osmundsen og Khan skjønne at når pressen spør om noe, så vet de ofte hele historien på forhånd? Det er jo sånn pressen jobber. Dagevis graver de i alt som tenkes kan om deg og ditt. Sjekker vennekretsen din på Facebook, får bilder og uttalelser av dine nærmeste "venner", får alle tenkbare opplysninger av sekretæriater på Stortinget, i departementer, i kommunen og i fylkene. De sjekker ALT, og har tilgang til de aller, aller fleste opplysninger om alle som har folkevalgte verv i det ganske land, og alt de måtte foreta seg. Det er faktisk svært lite som er taushetsbelagt. Dette burde rutinerte politikere vite.
Det værste er vel egentlig ikke at noen ringer spåkoner. Khan hadde til og med betalt tilbake det hun hadde brukt. Men hvorfor juge?
Tips fra meg:
Er du politiker, pressen ringer om noe, vær for guds skyld ærlig. De vet alerede sannheten, og kommer til å smøre den utover førstesidene i mange dager. Selvom det handler om småtterier. Det er løgnen de tar deg for. Det er den du må unngå.
Uansett hvor pinlig sannheten er. For det er virkelig mye pinligere å bli tatt i løgn, og å få førstesidene i avisene i flere dager. Vær ærlig og du slipper unna med 1 førsteside, og kanskje mister du ikke helt troverdigheten. Alle kan akseptere feil, men ingen liker løgnere.
Sånn er det med den saken.

Sutrepolitikk

Dagens tekst er ikke for nærtagende Frp’ere, bare så det er sagt. Man leser denne bloggen på eget ansvar, og det er min blogg.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg har en del fordommer. En av dem handler om Frp. Jeg kjenner ganske mange Frp’ere, (men hvem gjør ikke det når 30 % av landets befolkning tilhører fanklubben…..) og nesten uten unntak er det morsomme og hyggelige folk.
For eksempel er Frp’ere noe av det morsomste man kan havne på fest sammen med. Er man klar for full fart, ”tenna i tapeten” og nachspiel, ja da anbefaler jeg å tilbringe kvelden med Frp’ere. Det blir garantert en artig fest. Nå snakker jeg om folk som har viktige verv i partiapparatet til Frp, stort sett under 45 år, ikke nødvendigvis ”folk flest” – velgerne deres, men selvfølgelig, noen av dem er ganske artige de også.
”Folk flest” – Frp’eren er i mitt hode personifisert gjennom en prototyp, og det er selvfølgelig her mine fordommer kommer inn for fullt. En litt eldre, bitter og smågretten person, med hang til å være misfornøyd med det meste. Bensinpriser selvfølgelig, men også matpriser, været, naboene, ”myndighetene”, fastlegen, alenemødre, landbruket, hundeeiere, utlendinger, folk med lang utdannelse, nyhetene, såkalt finkultur, ungdommer og polprisene.
Disse tilhører definitivt ikke den liberale delen av Frp. Den liberale delen av Frp har en del for seg som jeg kan synes er forlokkende. De er heller ikke så sutrete. Disse jeg sliter litt med, er de som absolutt ikke er liberale, men som tilhører den andre fløyen – de populistiske sutrerne. Og egentlig er det ikke folka jeg sliter mest med heller (noen av dem er jo som sagt riktig så hyggelige folk), det er politikken de fører, og ikke minst måten de fører den på.
Og nå kommer vi altså til kjernen i det jeg synes er det aller mest problematiske med Frp, nemlig hangen til å klage og sutre over alt. Jada, å være i opposisjon til det rådende styre og stell er en naturlig del av politikkens verden som alle partier i opposisjon gjør. Det er ikke det. Det er den evige sutringa over alt. Vi bor i et av verdens aller beste land å bo i, vi har systemer som fanger opp mer eller mindre alle problemer vi mennesker måtte ha, vi har gratis skolegang og helsevesen, vi er forskånet for krig og vi er over middels velstående de fleste av oss.
Det finnes fattige og det finnes elementer ved det meste som man må jobbe for å forbedre. Slett ikke alle har det så bra, og mange er ikke del av velstandsutviklingen. Dette er sider av samfunnet man skal kritisere. Med unntak av minstepensjonistene, skilte fedre og ”våre egne” narkomane har jeg ikke inntrykk av at Frp har engasjert seg videre for noen av dem.
En annen underlig greie som jeg ikke skjønner meg helt på er; på den ene siden å være hylende opptatt av strengere straffer, og på den andre side er det ikke så nøye. Om man sniker litt på skatten, smugler litt ekstra brennevin eller benytter seg av svarte håndtverkertjenester, vel så er ikke det så farlig.
Den holdningen er jeg selvfølgelig personlig uenig i, men det er nå så. Hadde de bare brukt litt mindre energi på å syte og klage, så skulle jeg respektert enhver politisk mening eller ståsted. Ikke vært enig, men hatt forståelse for, eller akseptert eller til og med hatt respekt for.

Når jeg fortviler over at 30 % av landets befolkning er Frp’ere, og kjenner at jeg er på vei inn i en depresjon over at landet og folket er på sammenbruddets rand – da må jeg vri tankegangen litt. Tross alt, 70 % av landets befolkning er IKKE Frp’ere!