Det er for blått

Jeg er egentlig veldig glad i å gå på ski. Men nå er det for kaldt. Jeg går småturer på beina, kikker på de fine skiløypene som ligger der, og tenker at; snart, snart når temperaturen har steget med 5-10 grader skal jeg bruke dem.......





Så leser jeg om nordlenninger og folk fra Østerdalen og sånt, som bare ler av kulda og kaller 30 minusgrader for friskt. Hei! Er det blitt en konkurranse nå, og å tåle flest mulig minusgrader? Det er vel for søren kaldt selv om man har opplevd kaldere noen ganger før?

Lurer på så mangt

- om tomatene i det hele tatt blir røde i år?
- om pyntekorgene rekker å blomstre før frosten tar dem?
- hvem som vinner valget
- om massøsen min i Tallinn har ledig time til meg når jeg kommer
- om min ex-svoger noen gang kommer til å skjønne hvor stor idiot han er
- om jeg rekker å tømme potter, klippe hekken og rydde i hagen før snøen kommer
- om jeg finner nok (til 20 pers) traktkantareller i år også
- om jeg finner motivasjon til å male taket på badet dette året
- hva jeg skal finne på jobbmessig fremover, ny jobb? samme jobb?
- om vi kommer oss til Berlin i oktober
- om mannen min fortsatt har jobb 01.01.10

Nå er det helg, og jeg skal ikke lure på så mye. Bare kose meg - sushi, vin, skogstur, fotballcup og besøk av svigerinne + niese. Er det "Mord og mysterier" i kveld, så blir det definitivt det!

Det er innsiden som teller?

I går kom den etterlengtede Caron Parfum Sacre i posten. Den er bare ubeskrivelig deilig. Vakker, vakker duft. Men HVORFOR så fryktelig billig og vulgær flaske? Et ekslusivt parfymehus kan da ikke servere godsakene sine i noe sånt? Ihvertfall er flasken svært lite ekslusiv, og hadde jeg bare sett flasken, hadde jeg tenkt at dette var noe billig skvip. Caron legger kanskje mest vekt på innholdet -og det er jo viktigst, man man skal ikke kimse av lykken ved vakker innpakning. Det får man ikke av gullakkert plastkork og pålimt papirlapp. Flasken som sådan er ganske fin - tung og ganske søt med de små glassprikkene. Men altså...

Nå skal jeg roe ned dette duft-kjøret. Regningsbunken er høy og unødvendige utgifter skal holdes på et minimum en stund fremover. Men nå har jeg flere gode dufter som jeg kan kose meg med utover høsten. Caron Sacre, Prada Iris, Guerlain L'instant, og noen duftprøver jeg skal teste litt mer. Hverdagsdufter leter jeg fremdeles etter, men det får komme etterhvert. Snart er det jo jul og bursdag også :-)

Akk, disse bekymringene...

Jeg er et bekymringsmenneske. Jeg bekymrer meg over mangt og mye - ungene, helsen, jobben, regningene, bilen, tennene, ferien...ja egentlig det meste livet har å by på. Jeg jobber med saken. Prøver å lære meg at det ikke er noen vits i å bekymre seg fordi det endrer ingenting, gjør bare livet kjipere. Så jeg er innimellom ganske flink. Akkurat nå er jeg der. Når jeg nå endelig har fått levert masteroppgaven min er jeg akkurat nå ganske flink til å ikke tenke på hva sensuren vil innebære. Og jeg tenker at det går bra med min eldste sønn selvom han ikke er så veldig motivert for skolearbeid akkurat nå. Og at Ryanair sikkert ikke er forsinket akkurat når vi skal ut på tur. At mannen min ikke blir arbeidsledig igjen.

Men jeg er alvorlig bekymret for rosene mine. En etter en er de infisert av larver og bittesmå kaffegrut-lignende egg. Resultatet er at MANGE knopper ikke rekker å utvikle seg før de tørker inn. Selv roser hvor jeg ikke har observert larver og egg har knopper som tørker inn. Hva i all verden er det som skjer?
Jeg har sprayet over med decis på noen av dem, men er usikker på om det er noen vits. Dette burde jeg kanskje gjort for 1 måned siden.
Men da var jeg opptatt av masteroppgaven, og rosene var ikke førstepri. Det er de nå, og det er deilig. Men de bekymrer meg. Og det var ikke akkurat det jeg skulle holde på med nå.

Sliten, sjuk og vinterlei

Det er ståa her i heimen. Jeg er sliten av det meste. Jobben, studiene, ungene, snøen og den fysiske formen.
Det er 3 måneder til jeg skal levere master'n min. Jeg veksler mellom å være svært fornøyd og svært misfornøyd, omtrent fra dag til dag. I dag fikk jeg god tilbakemelding fra veileder som mente jeg var i rute og at det var meget bra det jeg hadde gjort. Bare litt finpuss igjen, mente hun. Så kom hun med masse endringsforslag, som for meg betyr ganske mye mer enn "finpuss"...Akk ja.
Jeg er magesjuk, litt feber av og til og har konstant hodepine. Ikke skikkelig sengeliggende-syk. Hadde vært bedre å ha vært det en uke, istedetfor å hangle over flere uker. Orker ikke noe særlig trening heller, så da blir jo nakken og ryggen deretter...Akk ja.
Ungene er ikke værre enn unger flest, men stadig er det jo litt småtterier, så jeg er litt sliten av det også.
Snøen, ja det laver jo ned. Mannen er i Tyskland ifb skolemassakren, og jeg har ikke tenkt til å måke. Det blir alternativet "kjøre frem og tilbake mange ganger måten å måke på". Jeg vil ha vår!
Har sådd karse og 3 typer tomater (Moneymaker, Tigerella og Gardeners delight) Alt har spirt!

Og ute, under snøen, vet jeg det ligger 5 juleroseknopper og venter på å komme frem i lyset. Så noe er bra da, tross alt... ;-)

Et risikofritt samfunn?

Dette er et langt innlegg. Muligens for de som er spesielt interesserte.

Jeg er irritert. Skal man låse inn 100 mennesker fordi to av dem potensielt er farlige? Tror vi at det er risikofritt å leve? Tror vi at vi kan fjerne alle risikomomenter i samfunnet?
Jeg er så lei av å lese i aviser, se på TV, høre politikere fra enkelte partier ytre hvordan folk med psykiske lidelser blir omtalt. Jeg blir oppgitt av å lese at ”ubehagelige personer” burde sperres inne uten lov og dom, bare fordi de er irriterende, har avvikende oppførsel eller fordi de i gitte tilfeller kunne komme til å plage noen. Jeg er også drittlei av vinklingen på spørsmålene journalistene stiller de ”ansvarlige” ala: Burde ikke politiet sperre denne personen inne, får han ikke annen psykiatrisk behandling enn å være i et bofelleskap for psykisk syke, og hvorfor gjør man ingenting med slike personer?

Skal man tvangsbehandle personer som ikke har gjort noe galt, men kan komme til å gjøre det? Skal syke mennesker holdes innesperret fordi de er plagsomme, eller velger å skade seg selv?
Det er mange vanskelige aspekter og spørsmål som aldri stilles i en enkel og tabloid hverdag. Når de stilles er det alltid vern av samfunnet eller hva politikere gjør og ikke gjør, som er fokus. Hvor ofte er det pasientene eller menneskene som er i fokus annet enn som farlige og utilregnelige? Hvor ofte er etikken og menneskesynet tilstede i slike debatter?

Det gjøres mye med de menneskene som har gjort noe alvorlig, har en dom til behandling eller fengsel. Det gjøres mye for personer som man anser som alvorlig syke og vet er farlige for andre. Men det er dessverre som i Brennpunkt sist uke, noen som faller i mellom, som ikke hører hjemme i fengsel, ei heller i sikkerhetspsykiatrien. Å sitte i fengsel er ingen løsning for russkadede og til dels utviklingshemmede personer, samtidig hører ikke disse hjemme i en avdeling med alvorlig sinnslidende heller. Vi trenger absolutt et bedre tilbud til de som er syke, men er som ikke psykotiske.
Farlig er et ord man ofte hører når psykiatriske pasienter eller fengselsinnsatte omtales. Når det gjelder å være farlig, så er de farligste kanskje de personene man ikke vet om. De såkalte ”tikkende bombene” (et begrep jeg kunne ønske gikk ut av vokabularet) som kan være den vanlige, hyggelige mannen som plutselig en dag skyter vilt rundt seg fordi kona hans serverte feil te til frokosten, det kan være hun som knuste isbilen fordi hun ikke orket å høre bjellelyden lenger, det kan være hvem som helst, og med svært ulike grunner.
Dette er det ikke mulig å forutsi, i likhet med all annen menneskelig adferd. At noen av oss kan utøve vold en eller annen gang – det er noe samfunnet umulig kan forhindre, uansett hvor godt utbygd helse- og fengselsvesenet er.
Det er ikke sånn at ”en gang drapsmann, alltid drapsmann”. Faktisk så er gjentagelsesfaren for drap svært lav. Og det finnes ingen som er farlig i alle sammenhenger. Noen ytterst få mennesker anses å ha så mange risikofaktorer for å utøve vold mot seg selv eller andre, at de trenger spesialbehandling i psykiatrien, eller i fengsler. Disse vet man jo som regel om, men intet samfunn er vanntett. Det vil alltid være en risiko for at system og/eller mennesker glipper.
På 70 tallet fikk ”Backstrom-saken” i USA stor oppmerksomhet. Saken handlet kort og komprimert fortalt, at man i USA holdt fanger innesperret uten dom fordi de kunne komme til å være farlige. Backstrom, som var en av disse fangene, gikk rettens vei og forlangte seg utskrevet. Han fikk medhold, hvilket resulterte i at alle tilsvarende fanger ble utskrevet. Menigmann og psykiatere og forskere så for seg en massiv oppblomstring av voldelige hendelser i kjølvannet av dette. Alle disse ”farlige gærningene” skulle nå ut i samfunnet. Etter 5 år hadde en svært lav prosentandel av disse gjort nye alvorlige handlinger. Dette faktum gjorde at voldsforskningen tok mange steg fremover.
Det er en viss risiko å leve. Ubehagelig å tenke på, selvfølgelig. Men hva er alternativet? Et risikofritt samfunn vil aldri komme til å finnes. For egen del vil jeg aldri heller ønske å leve i et samfunn som prøver å bli risikofritt, fordi det vil inneholde så mye tvang, krenkelse av menneskerettigheter og restriksjoner at det ikke er verd å leve i.
Jeg siterer Per Fugelli, som jeg synes sier noe lurt som passer i denne sammenhengen:
"Mennesket og samfunnet tjener i helse og
trygghet på å godta en viss risiko, forsone seg
med en anelse mobbing, en smule vold, en dose
terror, noen milligram synd og fem tonn usunnhet."

Nytt år, neppe helt blanke ark...

Jada, så var det visst 2009. Nytt år, nye muligheter heter det visst, og sannsynligvis stemmer det, selvom jeg igrunnen føler at jeg bare fortsetter der jeg slapp. Jeg skal ikke begynne med noe nytt, ikke har jeg noen forsetter og i bunn og grunn tenker jeg at det er veldig bra. Det store spørsmålet evt frustrasjonen er når og hvor og hvordan min mann skal få seg en ny jobb. Tanken på å ha et lengre forhold til NAV gjør både meg og mannen småkvalme. Særlig når man hører at enkelte bekjente har ventet 5 måneder på å få utbetalt arbeidsledighetstrygd. Innen den tid er vi konkurs forlengst.
Men det ordner seg for flinke gutter, og med en slik CV kan jeg neppe tenke meg at ledigheten blir langvarig, men man vet jo aldri i disse tider....
Jeg skal gjøre ferdig masteroppgaven min denne våren, eldstemann skal finne ut hva han skal søke på av videregående skole, og yngstemann skal klare seg uten SFO. Så det blir nok noen endringer alikevel.

Jula har jeg tilbrakt i enten juleselskaper, i pysjen i sofaen eller i slalombakken. Sistnevnte var artig. Etter 12 år uten telemarkski på beina var det veldig spennende om jeg i det hele tatt ville komme meg ned bakken. Det gjorde jeg, og teknikken satt ganske bra, etterhvert. Ikke like bra som før, men hva kan man forvente etter et par dager i bakken?
Jeg er fornøyd, det var moro, og det morsomste var egentlig at minstemann, som aldri hadde prøvd nedoverski fikk helt dilla, og kjørte både heisen og ned bakken alene etter et par turer. Aber'et med det er at det er et visst press om å dra i bakken i tide og utide. Jada, det er gøy, men også relativt dyrt er det. I tillegg synes jeg stolheiser er fælt, jeg har visst pådratt meg en voldsom høydeskrekk de siste årene, og føttene mine trives/anklene mine trives ikke like godt i telemarkstøvler som de gjorde.
Men en gang i blant skal jeg klare.
I dag har jeg vært og trent for første gang siden jula startet. Deilig, men utrolig slitsomt. Det tar på å sløve så mye, så lenge.
Nå skal jeg spise litt mer. Det føles som jeg har fått bendelorm. Jeg er sulten hele tiden, og fyser på søtt, surt, men mest salt. Et lite kalkunbein å gnage på ved siden av rødvinen hadde vært fint. Så blir det vel noe fint på TV'en i kveld også....

Ønsker alle bloggvenner et godt nytt år!

Sesong for svor

På denne tiden av året kan man lese, høre, se overalt, den riktige oppskriften på julens store mysterium - hvordan få svoren sprø.

Nå er ikke jeg i verdensklasse hva gjelder kokkekunst, men akkurat det med sprø svor, det får jeg lett til. Faktisk så lett at jeg ikke evner å skjønne hvorfor noen ikke får det til , ei heller at det er nødvendig å bruke så mye spalteplass og hele TV programmer på temaet.
Jeg tror jeg stekte min første ribbe i hybelkomfyr for rundt 20 år siden, og jeg mener å huske at svoren ble sprø da også. Nå kan det hende jeg har et spesielt talent for sprø svor, men jeg tror egentlig ikke det. Svor er så lett at selv min 8 åring kan klare det. ;-)

Så - kanskje kan man bruke mere spalteplass på de virkelige vanskelige tingene ifb jula - som å lage rull (som jeg innbiller meg er veldig vanskelig, men sannynligvis er lett det og..), hvordan finne den ene pæra på juletrebelysningen som er gått, hvordan finne ut hva resonnementet var da man la julepynten et sted som man ikke finner igjen, og ikke minst - hva gi bort til de som har alt, men som man alikevel vil gi noe til, og som ikke er i segmentet "geit".

Harry

I morgen tidlig skal jeg på harry-tur til Sverige. Dvs i natt. Av en eller annen grunn så har mitt reisefølge funnet ut at vi skal ta ferje fra Sandefjord til Strømstad i morgen tidlig, hvilket betyr at jeg må stå opp kl.04.00. Argumentet var billig ribbe.
Jeg jobber med å få omgjort denne avtalen. Jeg kjører mer enn gjerne hjemmefra kl.07.00 og er i Sverige kl.09.00, og betaler også mer enn gjerne 10,- mer for kiloen for ribbe for å få sove 2 timer lenger.
Det skal nevnes at mitt reisefølge er min mor og min tante, og begge er av kategorien "få ting billigst mulig". Jeg synes også det er morsomt å få bra ting billig, men jeg står ikke opp 04.00 for å spare 30,- på de 3 kilo ribbe jeg skal ha. Ikke liker jeg båtturer heller.
Hva er det med eldre damer?

Lurer på om bilforhandlere har hørt om GOD service?

Jeg har vært rasende i hele formiddag. Helvetes bilforhandler.
Jeg: Alle varsellampene på min nye bil blinker. Den er kjørbar, men jeg er usikker på om jeg skal kjøre bilen bort til dere eller om dere må sende en redningsbil.
Bilforhandler: Vi kan se på den om 1,5 uke.
Jeg: Om 1,5 uke - den er jo ikke kjørbar, jeg må jo ha bil. Dekker ikke nybil-garantien leiebil i den tiden det tar å reparere den?
Bilforhandler: Nei, vi dekker ikke leiebil, og vi har så fullt her at vi har ikke tid før uti slutten av neste uke.
Jeg: Så hva gjør jeg da?
Bilforhandler: Nei, du må nesten bare vente da.
Jeg: Jeg kan jo ikke det. Når jeg opplevde dette med en tidligere ny bil jeg hadde, ordnet verkstedet dette raskt, samt gav meg leiebil umiddelbart. Det er jo merkelig å ha nybil-garanti, men hos dere spiller det ingen rolle? Det er jo en fordel med å ha ny bil - eller?
Bilforhandler: Men vi har ikke leiebiler her.
Jeg: Nei, men dere kan skaffe?
Bilforhandler: Jeg anbefaler at du ringer et leiefirma.
Jeg: Men dere dekker leien?
Bilforhandler: Nei.
Jeg: Dette kan du da ikke mene? Dessuten vil jeg at noen kan se på den før jeg kjører den til dere.
Bilforhandler: Da kan du jo ringe VeiAssistanse, dvs Viking. De kan hente den.
Jeg: Javel, da gjør jeg det. Men de kjører vel bilen til dere ettersom dere er nærmeste verksted for min bil?
Bilforhandler: Ja.
Jeg: Og da står den hos dere i 1,5 uke før dere har tid til å gjøre noe med den?
Bilforhandler: Nei, da prioriterer vi den innimellom.
Jeg: Men hva med leiebil da?
Bilforhandler: Ja det ordner de, og så sender de regning til oss for de dagene du må ha leiebil.
Jeg: Men hvorfor sa du ikke det med en gang? Dere dekker jo faktisk leiebil, og dere reparerer den så raskt dere kan.
Bilforhandler: Jo men det er bare hvis den blir hentet av Viking.
Jeg: Så hvis jeg hadde kjørt bilen bort til dere så hadde jeg ikke fått dekket leiebil?
Bilforhandler: Nei, egentlig ikke.

Dette er jo fullstendig galemattias.
Nå har Viking vært her og hentet bilen min. Den var kjørbar, men ble alikevel satt på henger. De har kjørt meg til bilutleiefirma, servert meg kaffe og skaffet meg en leiebil. De sender regning til bilforhandler for leiebil, oppmøte hjemme hos meg, og bortkjøring av bil, frakt av meg til utleiefirmaet.
Bilforhandler kunne ha gjort: Sendt Viking hit for å se om bilen var kjørbar, jeg kunne kjørt bilen de 5 minuttene til verkstedet, og spart dem for 2000,-.
De kunne ha gitt meg en av de 13 mikrosmå leiebilene som var ledige hos dem.
Han fra Viking var jo helt enig med meg at dette var helt på trynet, så han ba utleiefirmaet gi meg en fancy, stor og ny bil. Det likte jeg.

Festfikserhjelp søkes!

Om en måneds tid skal jeg arrangere mitt runde år, og i den anledning kjenner jeg panikken komme. Hvordan stue inn 30 gjester når vi har sitteplass til 15, og hva i all verden skal jeg servere som kan stå fremme slik at alle kan forsyne seg selv....
Slik tenker jeg nå:
Ha åpent hus hele dagen (fra 14 og utover, og håpe at ikke alle blir hele dagen...)
Få lånt et ekstra spisebord og stoler (har plass til det)
Mat:
Paier, masse salat, foccaciabrød, kyllingvinger, chilikjøttboller, hjemmelaget aioli og tomatsaus.
Dette blir kanskje litt snaut? Forslag, anyone?
Har tenkt til å lage dette selv, så det må ikke være for omfattende ,og det må kunne lages dagen i forveien.
Må jeg ha kake?
Må jeg stå for alle drikkevarene, eller er det ok å be folk har med seg noe selv?

Skal jeg drite i hele bursdagen?

Panikk eller fornuft?

Jeg er ganske straks 40 år, og det har gitt noen utslag. Kanskje er det panikken som har tatt meg? Er det resignasjon, eller er det bare sunn fornuft? Jeg har begynt med noe som heter trening, igjen.

Det skulle ta noen år før jeg igjen skjønte at kroppen trenger trening, og det skulle gå nesten ett år med rygg og nakkevondt også. Det blir vel som med storrøykere som ikke greier å slutte å røyke før de får lungekreftdiagnosen...
Jeg trente når jeg var yngre, både dans, langrenn, telemark, og styrketrening. Nå driver jeg og tar opp dette igjen. Vel, dans blir det neppe, men å gå /stå enda mer på ski gleder jeg meg til.

Nå har jeg vært flink og har fått til å trene 2-3 dager i uka siden mai. Siden sommerferien har jeg bedrevet en kombinasjon av Pilates, Tai chi og Yoga i tillegg til vanlig styrketrening, og det er god trening for kroppen min. Har ikke vært så bra i nakken som jeg er nå, på over ett år. Jeg er litt forundret, og av alle ting sover jeg mye bedre om natta, har mye mere energi og er generelt mer fornøyd med tilværelsen.

Jeg synes det er deilig å være på treningssenteret, hodet er tomt for mas, tanker og stress. Til og med selve treningen er deilig. Men jeg merker at jeg må strukturere meg for å få til å dra avgårde av og til. Det er så mye annet som burde gjøres, eller som der og da er mere fristende. Så langt har jeg vært veldig flink til å prioritere det, OG til å tvinge meg selv de gangene det ikke er det jeg helst har hatt lyst til å gjøre.

Jeg har egentlig aldri har vært veldig treningsglad, og når folk har snakket om alle de positive sidene ved trening så har jeg alltid fått den følelsen som Jokke synger om i sangen "Her kommer vinter'n":
Har du problemer - med å omgås overdrevent positive folk
Du æ’kke aleine - vi er mange som har’e sånn
Er du av typen som liker å sitte
sitte inne å pimpe når sola skinner
Er du av typen som er svak for sport
men bare på skjermen og bare når vi vinner
Da har du problemer - ifølge peanøtthjerne-forbundet
Men du æ’kke aleine - vi er mange som har det sånn

Nå er det noen år siden jeg satt inne og pimpa (he-he), men jeg kjenner meg igjen, særlig ser jeg for meg sånne megasporty nikkers-folk som alltid smiler og aldri er syke og ser på folk som ikke trener som samfunnets tapere. Særlig er langrenn og orienteringsfolk av denne typen.
Sånne folk har alltid fått meg til å føle meg slapp, selvom jeg egentlig har vært litt av samme typen selv. Gått aktivt langrenn og greier. Hm.

Nå blir det vel værre antagelig:

Til 40 årsdagen min ønsker jeg meg nemlig nytt telemarkutstyr. Det utstyret jeg har er fra begynnelsen av 90 tallet, og jeg føler meg litt forbi høye beksømstøvler og plankeski. Nå blir det noe ala slalomstøvler og innsvingede ski. Og jeg kommer til å fortsette "oppbygging av kropp", selvom jeg alltid tenker, midt oppi alt det positive med trening: Må jeg fortsette med dette resten av LIVET????
Når kan jeg sette meg ned og pimpe igjen?

Idioter!

I dag har jeg vekselvis ledd og fortvilt over idioter som ikke er forberedt på at det pleier å komme snø i dette landet, omtrent på denne tiden av året.
Disse "idiotene" på sommerdekk har sørget for at flere hundretusen mennesker har stått i kø og kommet for sent på jobb. De er blitt hjulpet opp av grøftekanter av Falken, Viking, hjertesyke eldre menn og damer på høyhæla støvletter.
Jeg var en av de sistnevnte. Høyhæla støvletter er undervurdert som redskap for å få godt feste i slike situasjoner, anbefales å ha liggende i bilen på denne tiden av året. Not. Jeg lærte tydeligvis ikke noe den vinteren jeg hadde min første bil (for snart 20 år siden), en 74 modell VW Boble som kun startet hvis den fikk 3 spark i siden, og ytterligere 5 på vinteren. Da stod jeg på E18 i kort skjørt og høyhæla sko, og sparket løs på nevnte bil som plutserlig fikk det for seg at den ikke ville gå mer. Det var på en slik dag som i dag, årets første snø og trafikkaos.
Siden har jeg jo glemt dette, har tross alt ny bil med 4WD, og man trenger i utgangspunktet ikke gå ut av bilen i noe tilfelle. Man kan nesten reise avgårde i morgenkåpe og badetøfler. Snøværet i dag var jo en bagatell, og hadde vært helt uproblematisk hadde det ikke vært for alle idiotene som krevde min innsats på høye hæler. De (dere!) på sommerdekk, altså. ;-)
Jeg var på jobb kl. 11.30 i dag. Hmfrph.
Enten er snøen borte i morgen eller jeg får vurdere fjellstøvler. For jeg hjelper jo gjerne til.

Hvorfor juge?

Sist uke forsvant nok en politiker pga løgn. Denne gangen var det noen dyre telefoner til spåkoner det handlet om. Hva er greia her? Burde ikke såpass mediavante politikere som Haga, Osmundsen og Khan skjønne at når pressen spør om noe, så vet de ofte hele historien på forhånd? Det er jo sånn pressen jobber. Dagevis graver de i alt som tenkes kan om deg og ditt. Sjekker vennekretsen din på Facebook, får bilder og uttalelser av dine nærmeste "venner", får alle tenkbare opplysninger av sekretæriater på Stortinget, i departementer, i kommunen og i fylkene. De sjekker ALT, og har tilgang til de aller, aller fleste opplysninger om alle som har folkevalgte verv i det ganske land, og alt de måtte foreta seg. Det er faktisk svært lite som er taushetsbelagt. Dette burde rutinerte politikere vite.
Det værste er vel egentlig ikke at noen ringer spåkoner. Khan hadde til og med betalt tilbake det hun hadde brukt. Men hvorfor juge?
Tips fra meg:
Er du politiker, pressen ringer om noe, vær for guds skyld ærlig. De vet alerede sannheten, og kommer til å smøre den utover førstesidene i mange dager. Selvom det handler om småtterier. Det er løgnen de tar deg for. Det er den du må unngå.
Uansett hvor pinlig sannheten er. For det er virkelig mye pinligere å bli tatt i løgn, og å få førstesidene i avisene i flere dager. Vær ærlig og du slipper unna med 1 førsteside, og kanskje mister du ikke helt troverdigheten. Alle kan akseptere feil, men ingen liker løgnere.
Sånn er det med den saken.

Nakkesnakk

Dette er et innlegg om nakken min. Den er noe hærk om dagen. Den er stram på baksiden, på sidene og foran. Sistnevnte er nytt. Det føles som jeg har satt noe i halsen/har fått strupekreft/har halsbrann. Det skifter litt hva det føles mest som.

Satte i gang et nytt forsøk her etter at jeg kom fra høstferie (da var nakken selvfølgelig mye bedre...), ingen tøyinger, ikke trening, ikke noe. Nakken er ikke værre, men heller ikke bedre, og smertene er bare litt anderledes.

Æsj, vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Forsøker fremover manuellterapi 2 ganger i uka istedetfor 1. Jeg både hører og føler at det knekkes godt opp hver gang, og har en ide om at det er bra.

Jeg er egentlig drittlei av snakke om dette, og jeg er egentlig også litt lei av alle som har svaret på mine plager.
På den annen side er jeg jo på leting etter en løsning, så da vil jeg jo prøve det meste. Foreløpig går grensen ved sånne "kvakksalverløsninger". Har prøvd homeopati, vanlig fysioterapi, manuellterapi og naprapat i tillegg til vekttrening og gåturer, og ingenting virker noe særlig. Av alt som ikke virker leder naprapati hakket foran manuellterapi, men jeg har ikke råd til 1000 kroner i uka i behandlingsutgifter, så da blir det manuellterapi - som altså ikke hjelper noe videre det heller...

Antagelig handler dette om stress. Men da har jeg ikke løsningen på hvordan jeg skal stresse ned, for selv når jeg ikke føler meg stressa, når livet sånn generelt føles fint, er det like forbanna vondt. Innimellom har jeg googlet dette, og finner så mye rare diagnoser og behandlingsforslag at de negative hypokonder-tankene helt tar over. Det har jeg funnet ut at ikke er videre bra for mitt helbred, så jeg har holdt meg unna det.

Piller er ikke løsningen heller, for det første hjelper de ikke, for det andre er det ikke noe særlig for magen. Rødvin funker ganske bra, men jeg føler ikke for å drikke hver dag. Dvs jeg føler egentlig for det ;-), men det er en fordel å være nogenlunde edru når man skal kjøre og hente unger, hjelpe til med lekser, samt at hver dag umulig kan være sunt for andre deler av kroppen? Leveren feks.

Jaja. Dette var dagens sutring, som antagelig ikke hjelper det heller, men for å slippe å plage familie, venner, kollegaer og fysioterapeuten med all klaginga tar jeg det her - til "hele verden," istedet.

Jeg leste at Christine Koht hadde hatt det omtrent som meg og at Mensendieck har hjulpet henne. Det har jeg ikke prøvd, kanskje det er noe? Jeg har ikke prøvd/tenkt til å prøve scientologikirken, psykodrama eller spåkoner, ihvertfall.

Glamorøs fredag - not....

Overskriften er stjålet fra den eminente bloggen Glamourbiblotekaren, den ultimate bloggen for oss som ønsker litt mer glamour i hverdagen! Hver fredag oppfordres man til å være litt ekstra glamorøs, og å fortelle om hvordan i bloggen.
Jeg tror ikke jeg sender inn hvordan denne fredagen er rent glamourmessig dit, så jeg legger det inn her hos meg selv istedet:

Våknet 30 minutter for sent. Ankom fysioterapeuten 3 minutter forsinket i en utvasket grå joggebukse fra HM, en svart singlet og en HellyHansen fleece fra slutten av 90 tallet. Crocs på føttene. (skrekk o gru X3)Hadde glemt deo under armene og håret fremdeles vått etter dusjen. Litt lipsyl på leppene.
Fikk knekt opp nakken, slik at jeg nå klarer å snu hodet i begge retninger.

Ettersom jeg alikevel var i byen, en rask tur innom polet(etter råd fra fysioterapeuten - heller rødvin enn Ibux, ok skal bli)hvor jeg møter en som jeg gjerne skulle møtt i en litt mere glamourøs utgave av meg selv. Ikke for det, jeg er jo gift og burde gitt blaffen, men jeg blir altså litt satt ut når første spørsmål etter hilsefrasene er: Unnskyld, men er du sjuk?
Yeah, right.

Tom for energi

Det nærmer seg nå en telefon til mamma, for å få henne til å innta hagen med energi, sekatør og hagehansker. For det eneste jeg har orden på akkurat nå, er hvor sekatøren min befinner seg. Og det er en hel del jobb med å få hagen vinterklar, slett ikke bare en kort ettermiddagsøkt, nei. Hagemøbelbortpakking, tømming og vasking av trillioner potter, luking og rydding må gjøres ganske snart.
Mye blomstrer og er ganske så fint, ihvertfall ute i bedene som klarer seg selv. Pottene er så som så. Ettersom jeg ikke har gitt noe gjødning eller deadheaded den siste måneden eller noe sånt, strutter de ikke, akkurat. Jeg planlegger å overvintre noen av pelargoniene, ihvertfall englene, og sjokoladecosmosknollene må jeg huske å få inn.
Håper på å få til at pottene med hosta overlever ute, og håper den gule Charles Austin rosen fikser en vinter til i potte, også. Den har jo vært så flott i år!
Denne helgen har jeg ligget på sofaen og sett ut på alt som burde gjøres. Men etter et alt for stort inntak av bla akevitt fredag natt har jeg egentlig ikke kommet meg helt i vater ennå.. Så dermed har hageaktiviteter altså bare blitt med tanken. Den fordømte nakken tapper energi den også, og likte sannsynligvis heller ikke hektisk discodansing nevnte natt. Har noen vage Madonna og Timbaland rytmer som ruller og går i hodet fremdeles.
Hvis jeg kommer meg av denne hangoveren i løpet av uka, kanskje orker jeg å ta i et lite tak...
Og jeg skal selvfølgelig aldri verken drikke eller danse vilt og hemningsløst mer.

Sutrepolitikk

Dagens tekst er ikke for nærtagende Frp’ere, bare så det er sagt. Man leser denne bloggen på eget ansvar, og det er min blogg.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg har en del fordommer. En av dem handler om Frp. Jeg kjenner ganske mange Frp’ere, (men hvem gjør ikke det når 30 % av landets befolkning tilhører fanklubben…..) og nesten uten unntak er det morsomme og hyggelige folk.
For eksempel er Frp’ere noe av det morsomste man kan havne på fest sammen med. Er man klar for full fart, ”tenna i tapeten” og nachspiel, ja da anbefaler jeg å tilbringe kvelden med Frp’ere. Det blir garantert en artig fest. Nå snakker jeg om folk som har viktige verv i partiapparatet til Frp, stort sett under 45 år, ikke nødvendigvis ”folk flest” – velgerne deres, men selvfølgelig, noen av dem er ganske artige de også.
”Folk flest” – Frp’eren er i mitt hode personifisert gjennom en prototyp, og det er selvfølgelig her mine fordommer kommer inn for fullt. En litt eldre, bitter og smågretten person, med hang til å være misfornøyd med det meste. Bensinpriser selvfølgelig, men også matpriser, været, naboene, ”myndighetene”, fastlegen, alenemødre, landbruket, hundeeiere, utlendinger, folk med lang utdannelse, nyhetene, såkalt finkultur, ungdommer og polprisene.
Disse tilhører definitivt ikke den liberale delen av Frp. Den liberale delen av Frp har en del for seg som jeg kan synes er forlokkende. De er heller ikke så sutrete. Disse jeg sliter litt med, er de som absolutt ikke er liberale, men som tilhører den andre fløyen – de populistiske sutrerne. Og egentlig er det ikke folka jeg sliter mest med heller (noen av dem er jo som sagt riktig så hyggelige folk), det er politikken de fører, og ikke minst måten de fører den på.
Og nå kommer vi altså til kjernen i det jeg synes er det aller mest problematiske med Frp, nemlig hangen til å klage og sutre over alt. Jada, å være i opposisjon til det rådende styre og stell er en naturlig del av politikkens verden som alle partier i opposisjon gjør. Det er ikke det. Det er den evige sutringa over alt. Vi bor i et av verdens aller beste land å bo i, vi har systemer som fanger opp mer eller mindre alle problemer vi mennesker måtte ha, vi har gratis skolegang og helsevesen, vi er forskånet for krig og vi er over middels velstående de fleste av oss.
Det finnes fattige og det finnes elementer ved det meste som man må jobbe for å forbedre. Slett ikke alle har det så bra, og mange er ikke del av velstandsutviklingen. Dette er sider av samfunnet man skal kritisere. Med unntak av minstepensjonistene, skilte fedre og ”våre egne” narkomane har jeg ikke inntrykk av at Frp har engasjert seg videre for noen av dem.
En annen underlig greie som jeg ikke skjønner meg helt på er; på den ene siden å være hylende opptatt av strengere straffer, og på den andre side er det ikke så nøye. Om man sniker litt på skatten, smugler litt ekstra brennevin eller benytter seg av svarte håndtverkertjenester, vel så er ikke det så farlig.
Den holdningen er jeg selvfølgelig personlig uenig i, men det er nå så. Hadde de bare brukt litt mindre energi på å syte og klage, så skulle jeg respektert enhver politisk mening eller ståsted. Ikke vært enig, men hatt forståelse for, eller akseptert eller til og med hatt respekt for.

Når jeg fortviler over at 30 % av landets befolkning er Frp’ere, og kjenner at jeg er på vei inn i en depresjon over at landet og folket er på sammenbruddets rand – da må jeg vri tankegangen litt. Tross alt, 70 % av landets befolkning er IKKE Frp’ere!