Lbd, eller den lille sorte

Jul, nyttår og uttallige selskaper står for døren for noen og enhver av oss fremover. I slike anledninger er det supert å ha en kjole i skapet, som passer for de fleste anledninger, som kan gjøre mye eller lite ut av seg, alt etter hva man har av tilbehør.

Det er kjolen man kan bruke på dager hvor man ikke vet hva man skal ha på seg, eller rett og slett bare vil være fin, men ikke oppsiktsvekkende. The little black dress – eller den lille sorte, er en sånn kjole.

Når det er sagt – lbd kan være veldig oppsiktsvekkende også, men det er ikke hovedpoenget med lbd.
Begrepet ”den lille sorte” ble lansert av Coco ”fantastiske” Chanel i 1926. Hun mente enhver kvinne burde ha en svart, elegant, enkel kjole som passet i enhver anledning. Kjolen skulle være knekort, og skulle gjøre enhver kvinne flott, tross enkelheten. Coco var også lei datidens krav om mye stash og pynt, og hun mente at sort slett ikke bare skulle brukes i sørgehøytid, som var vanlig den gang, men også til fest og selskapeligheter.

Chanel stylet den lille sorte med perler og gullkjeder. Audrey Hepburn videreførte og udødliggjorde den lille sorte i ”Breakfast at Tiffanys” – med lange hansker, hatt og store sorte solbriller.
Den lille sorte har klart seg gjennom depresjon, kriger, og oppgangstider, og er en for evig klassiker som finnes i de fleste kvinners klesskap.

Jeg har en liten sort en – en kort ”Chloe” sak jeg kjøpte for 5 år siden, den er i fløyel og et tynt stoff, har empirefasong/babydollfasong og vide ermer til albuene, og går til rett over kneet. Den er enkel og vakker og nett. Den kostet sine kroner, men jeg har brukt den mye, og alle tror den er ny hver gang jeg bruker den. Jeg har brukt den til sorte tette strømper, med og uten blonder, mørk røde, leopard!, sølvfargede og lilla. Jeg har brukt sølv eller gullsmykker, sorte lakksko, pumps, stilletter, høye støvletter, ballerinaer og MC-boots. Alt funker til den lille sorte.

Nå har jeg lyst på en liten sort til. Denne gangen skal den være i en mer klassisk lbd fasong – ermløs, båthals, eventuelt en slik som henger ytterst på skuldrene, tettsittende, splitt bak kanskje, eller litt vidde i skjørtet, og gjerne drapert stoff. Stoffet må gjerne knitre, men glitter og stasj vil jeg ikke ha. Den skal være enkel, klassisk og anvendelig i mange år.

Kanskje som denne:

Til denne skal jeg bruke en Chanel parfyme. Den har jeg heller ikke funnet enda.

Vanilje-rør

Jeg har en forkjærlighet for dufter med vanilje, og er for tiden i intens utprøving av flere ulike, hvor vanilje spiller en vesentlig rolle blant notene. Noen er intenst ikeaduftlys-vanilje, andre er tørre og "rene", andre igjen søte og creme brulee-aktige. Vanilje er deilig, og vanilje kan også være ganske kvalmt.

”Vanilia” fra L’Artisan parfumeur, falt jeg helt pladask for etter å ha fått et lite prøverør fra Bipbap. Hos Heaven Scent fikk jeg tak i den siste flasken, før den dessverre går ut av sortimentet, og erstattes av en annen vaniljeduft, Havanna Vanilla. Den snille damen hos Heaven Scent forærte meg prøver på flere i L’Artisans sortiment, blant annet denne.

Havanna Vanilla betegnes som en oriental vanilla. Tja, kanskje. Først luktet jeg den på en papirstrimmel og fikk ikke andre assosiasjoner enn konfekt med romlikør, og tenkte, med min lille erfaring på området, dette må da være i kategori gourmand?
Umiddelbart veldig intens sprit, med mye sukker. Man får lyst til å ta en bit, men man får ikke lyst til å lukte slik.
Så viser det seg at den på mitt håndledd slett ikke er så romlikør eller gourmand som den fremstod på papir. Den er slett ikke søtklissen, den er litt smoky, og jeg kjenner noen blomster og litt frukt også. Musk kjenner jeg også igjen. Orientalsk, men ganske snill og myk. Den inneholder tonkabønner også, men siden jeg ikke aner hva tonkabønner er, ei heller lukter, så ”finner” jeg ikke igjen de.
Meningen med duften, i følge L'Artisan, er å ta oss til Havanna på Cuba, gi assosiasjoner til rom, tobakk (og Castro?). Jeg vet ikke helt om jeg tenker Cuba, men jeg tenker at det er en aldeles deilig vaniljeduft, som ikke er en straight forward vanilje, men en vaniljeduft med en liten twist, kanskje? Den erstatter ikke ”Vanilia” på noen måte, det er mere krydder, den er "hottere". Jeg kan absolutt tenke meg å bruke den, men jeg MÅ ikke ut å kjøpe den umiddelbart. Den ryker dog definitivt inn på ønskelista. Enn så lenge har jeg et prøverør.

L’eau D’Ambre er annen duft jeg fikk et prøverør av. Jeg sniffet på flasken i butikken, og tenkte at dette kunne nok være noe.
Umiddelbart veldig deilig duft. Her kjenner jeg amber, vanilje og rose. Jeg finner ikke rose på ingredienslista, men det står at det skal være geranium i den, men jeg kjenner ikke igjen den duften. Hva betyr egentlig geranium? Det er jo så mangt. Men jeg kjenner rose og pudder og litt musk. Tonkabønner her også. For mye pudder selv for en pudder - frelst som meg. Jeg får assosiasjoner til gammeldags talkum med roseduft, litt tørt og emment. Den mangler en friskhet og den blir faktisk vondere jo lengre den sitter på huden. Denne havner ikke på ønskelista.

Og det er bra, for der er det mange andre!

Gått på en smell

Jeg tror jeg har gått på en liten duftsmell. Det begynte for så vidt stille og rolig, gjennom lesing av bloggene til ”fristerinnene” Britt Åse og Alt Godt, for deretter å bli satt i kontakt med Bipbap, bestilling av prøverør herfra og derfra, endeløse timer til å lukte, tenke, ha lyst på, vaske av, hodepine, tja kanskje, nei virkelig ikke, og JA! Tonkabønner og tobakk og røyk og aoud og patchuli og tuberoser og lily of the valley og cedartree og vetiver. Hvilke nye navn og ting man lærer! Topp, base og bunn. Jeg har jo virkelig gått på limpinnen og befinner meg for tiden mer eller mindre i en liten duftkokong.
De fleste av de duftene jeg har prøvd har falt gjennom. Det er så ørsmå nyanser, så veldig lite som skal til, for at hele duften blir feil.
Jeg trodde jeg var Floral fruity, eventuelt litt Floral fresh. Så viser det seg at jeg er mest Floral oriental. Orientalsk? Jeg tror orientalsk er noe av det siste jeg føler meg, eller noe av det siste noen vil betegne meg som. I min verden, før duftsmellen, var Floral oriental dufter alà Opium, Samsara og sånn veldig mørke, orientalske, tunge, ”vondt i hodet”- dufter som bare passer på mørkhårede. Men så viser det seg at det også finnes litt mildere og ”snillere” dufter for blondiner i denne kategorien. Jeg liker pudderdufter. Jeg liker rolige dufter, hvis man kan betegne dufter som det. Og jeg liker absolutt best feminine dufter. Det bør være litt blomster. Litt sensuelle saker. På sommeren kan jeg like litt friskere dufter, da kan det være litt sitrus i dem, og gjerne litt mer ”vann” i dem.
Av en eller annen merkelig grunn – enkelte absolutt nei-dufter begynner sakte, men sikkert å havne i kategori tja. Kanskje er det noen litt mer heftigere saker jeg kan ha? Fremdeles mest snill og mild, men behov for å være litt ”slemmere”. Jeg lover absolutt ingenting, men jeg skal i hvert fall prøve!