Border og bokstaver

Da jeg gikk på barneskolen var jeg en sånn pliktoppfyllende, flink liten jente som gjorde alle lekser med flid. Border, krusseduller, pynt og tegninger – alt frøken ba om gjorde jeg med stor innlevelse og glede.
Min interesse for kruseduller gav seg da jeg begynte på gymnaset, omtrent samtidig som jeg sluttet med Pusur-dagbok. Siden den gang har jeg ikke laget en eneste krusedulle.

Mine to sønner har aldri skjønt at det kan være noe vits i å ha en bølgebord under setningene de skal skrive. Selve skrivingen har vært mer enn nok håndarbeid for dem. Å snakke om at border bidrar til å bli flink i løkkeskrift, har ikke akkurat gått rett hjem. Ei heller å fortelle at det vil imponere frøken, slik at hun skjønner hvor flinke og pliktoppfyllende de egentlig er.
De synes rett og slett ikke det er noe gøy. De ser ikke poenget heller. Og de skriver selvfølgelig heller ikke så veldig pent. Og de bryr seg ikke.

Jeg fikk nok min dose med pynt og kruseduller og border på barneskolen. Såpass at for eksempel å skrive i skrifttypen Times New roman er utelukket. Jeg klarer ikke de kantene i bokstavene. Jeg er en Arial-dame.
En gang holdt jeg på å havne i krusedulle-fella igjen. Det var når jeg skjønte at jeg burde ha et dikt eller et sitat på fremsiden av hovedoppgaven på sykepleierskolen. Helst noe overfølsomt og omsorgsfullt som skulle imponere lærerne, og som skulle få dem til å skjønne hvor flink og pliktoppfyllende denne sykepleierstudenten var. Akkurat som frøken på barneskolen. Heldigvis gikk jeg ikke i fella. Jeg hadde ikke orket å ha på meg at jeg hadde skrevet en så dårlig oppgave at det skulle være nødvendig å henge på unødvendig ”pynt”. Det gikk veldig bra uten, heldigvis.
I dag har minstemann øvd på løkkeskrift. Han skjønner ikke hvorfor det må være ”krøller” på bokstavene, og hvorfor de må ned og opp fra kjeller til loft. Jeg håper frøken kan overbevise han, for jeg er jo tross alt en Arial-dame.