Jeg lukter og lukter....

Jeg er på lukter'n. Jeg leter og leter etter én eller helst flere nye dufter. Heldigvis får jeg god hjelp av Britt Åse med flere! Jeg føler nesten jeg har fått meg private parfymekonsulenter!

Denne her traff jeg på i dag (helt på egenhånd - uten parfymekonsulenthjelp!) ; L'instant de Guerlain. Den har jeg nå hatt på meg et par timer, og den virker lovende. Beskrivelsen er kanskje noe i overkant svulstig, men dog. So far - Nydelig duft. Estetique kunne fortelle at den skal utgå fra deres sortiment. Det er godt internett finnes.

Den er i følge Sephora : Instant is reminiscent of your first kiss, the moment you fell in love, the first time you held your child ... This soft, sexy scent is an intricate blend of interwoven fragrance harmonies, like citrus honey, magnolia inclusion, and amber harmony, that translates into a scent that's destined to become a classic.

Notes:Citrus Honey, Magnolia Inclusion, Amber Harmony.Style:Sparkling. Airy. Enveloping.

Jeg syntes tydelig jeg kjente vanilje her, men jeg vet sannsynligvis ikke stort om dufter, ettersom vanilje ikke er nevnt i beskrivelsen. Damen i parfymeriet mente også det var endel vanilje her...så vi er i såfall flere som ikke har peiling. Sparkling er jeg heller ikke så sikker på. Synes ikke sånne pudder-dufter er videre "sparkling" av seg. Jeg får heller opiumsbule-følelsen - avslappende, soft, døsig, sex, soverom. Det er helt fint. Den blir uansett ikke en dag-duft.

Så har jeg fått noen prøver av Chanel No 5, Eau Premiere og Eau de Shalimar. Chanel har jeg nå hatt på det andre håndleddet noen timer. Foreløpig er jeg kvalm av den.

Shalimar var en favoritt på 80 tallet for meg. Jeg er skeptisk, men i morgen skal den prøves. Kanskje Eau de Shalimar fungerer bedre enn Eau de cologne Shalimar?

Jeg er en smule hekta

Jeg tror jeg er blitt litt hekta på Yoga, jeg. Gikk noen kurs for noen år siden som gav innføring, men ikke gjorde meg nevneverdig nysgjerrig. Det siste halvåret er jeg virkelig blitt nysgjerrig gjennom Yoga/TaiChi timene jeg har tatt.
At kroppen min er blitt mye mykere og sterkere og vondtene mine mindre plagsomme gjør at jeg applauderer og anbefaler Yoga til alle som sliter med muskulære stressplager. For late, stive meg det ihvertfall en perfekt form for trening. Jeg er sylfersk(tror man er det i noen år, egentlig...)så jeg kjente meg igjen i denne, lånt med tillatelse fra ashtanganews.com:

Panikk eller fornuft?

Jeg er ganske straks 40 år, og det har gitt noen utslag. Kanskje er det panikken som har tatt meg? Er det resignasjon, eller er det bare sunn fornuft? Jeg har begynt med noe som heter trening, igjen.

Det skulle ta noen år før jeg igjen skjønte at kroppen trenger trening, og det skulle gå nesten ett år med rygg og nakkevondt også. Det blir vel som med storrøykere som ikke greier å slutte å røyke før de får lungekreftdiagnosen...
Jeg trente når jeg var yngre, både dans, langrenn, telemark, og styrketrening. Nå driver jeg og tar opp dette igjen. Vel, dans blir det neppe, men å gå /stå enda mer på ski gleder jeg meg til.

Nå har jeg vært flink og har fått til å trene 2-3 dager i uka siden mai. Siden sommerferien har jeg bedrevet en kombinasjon av Pilates, Tai chi og Yoga i tillegg til vanlig styrketrening, og det er god trening for kroppen min. Har ikke vært så bra i nakken som jeg er nå, på over ett år. Jeg er litt forundret, og av alle ting sover jeg mye bedre om natta, har mye mere energi og er generelt mer fornøyd med tilværelsen.

Jeg synes det er deilig å være på treningssenteret, hodet er tomt for mas, tanker og stress. Til og med selve treningen er deilig. Men jeg merker at jeg må strukturere meg for å få til å dra avgårde av og til. Det er så mye annet som burde gjøres, eller som der og da er mere fristende. Så langt har jeg vært veldig flink til å prioritere det, OG til å tvinge meg selv de gangene det ikke er det jeg helst har hatt lyst til å gjøre.

Jeg har egentlig aldri har vært veldig treningsglad, og når folk har snakket om alle de positive sidene ved trening så har jeg alltid fått den følelsen som Jokke synger om i sangen "Her kommer vinter'n":
Har du problemer - med å omgås overdrevent positive folk
Du æ’kke aleine - vi er mange som har’e sånn
Er du av typen som liker å sitte
sitte inne å pimpe når sola skinner
Er du av typen som er svak for sport
men bare på skjermen og bare når vi vinner
Da har du problemer - ifølge peanøtthjerne-forbundet
Men du æ’kke aleine - vi er mange som har det sånn

Nå er det noen år siden jeg satt inne og pimpa (he-he), men jeg kjenner meg igjen, særlig ser jeg for meg sånne megasporty nikkers-folk som alltid smiler og aldri er syke og ser på folk som ikke trener som samfunnets tapere. Særlig er langrenn og orienteringsfolk av denne typen.
Sånne folk har alltid fått meg til å føle meg slapp, selvom jeg egentlig har vært litt av samme typen selv. Gått aktivt langrenn og greier. Hm.

Nå blir det vel værre antagelig:

Til 40 årsdagen min ønsker jeg meg nemlig nytt telemarkutstyr. Det utstyret jeg har er fra begynnelsen av 90 tallet, og jeg føler meg litt forbi høye beksømstøvler og plankeski. Nå blir det noe ala slalomstøvler og innsvingede ski. Og jeg kommer til å fortsette "oppbygging av kropp", selvom jeg alltid tenker, midt oppi alt det positive med trening: Må jeg fortsette med dette resten av LIVET????
Når kan jeg sette meg ned og pimpe igjen?

Glamorøs fredag - not....

Overskriften er stjålet fra den eminente bloggen Glamourbiblotekaren, den ultimate bloggen for oss som ønsker litt mer glamour i hverdagen! Hver fredag oppfordres man til å være litt ekstra glamorøs, og å fortelle om hvordan i bloggen.
Jeg tror ikke jeg sender inn hvordan denne fredagen er rent glamourmessig dit, så jeg legger det inn her hos meg selv istedet:

Våknet 30 minutter for sent. Ankom fysioterapeuten 3 minutter forsinket i en utvasket grå joggebukse fra HM, en svart singlet og en HellyHansen fleece fra slutten av 90 tallet. Crocs på føttene. (skrekk o gru X3)Hadde glemt deo under armene og håret fremdeles vått etter dusjen. Litt lipsyl på leppene.
Fikk knekt opp nakken, slik at jeg nå klarer å snu hodet i begge retninger.

Ettersom jeg alikevel var i byen, en rask tur innom polet(etter råd fra fysioterapeuten - heller rødvin enn Ibux, ok skal bli)hvor jeg møter en som jeg gjerne skulle møtt i en litt mere glamourøs utgave av meg selv. Ikke for det, jeg er jo gift og burde gitt blaffen, men jeg blir altså litt satt ut når første spørsmål etter hilsefrasene er: Unnskyld, men er du sjuk?
Yeah, right.