Panikk eller fornuft?

Jeg er ganske straks 40 år, og det har gitt noen utslag. Kanskje er det panikken som har tatt meg? Er det resignasjon, eller er det bare sunn fornuft? Jeg har begynt med noe som heter trening, igjen.

Det skulle ta noen år før jeg igjen skjønte at kroppen trenger trening, og det skulle gå nesten ett år med rygg og nakkevondt også. Det blir vel som med storrøykere som ikke greier å slutte å røyke før de får lungekreftdiagnosen...
Jeg trente når jeg var yngre, både dans, langrenn, telemark, og styrketrening. Nå driver jeg og tar opp dette igjen. Vel, dans blir det neppe, men å gå /stå enda mer på ski gleder jeg meg til.

Nå har jeg vært flink og har fått til å trene 2-3 dager i uka siden mai. Siden sommerferien har jeg bedrevet en kombinasjon av Pilates, Tai chi og Yoga i tillegg til vanlig styrketrening, og det er god trening for kroppen min. Har ikke vært så bra i nakken som jeg er nå, på over ett år. Jeg er litt forundret, og av alle ting sover jeg mye bedre om natta, har mye mere energi og er generelt mer fornøyd med tilværelsen.

Jeg synes det er deilig å være på treningssenteret, hodet er tomt for mas, tanker og stress. Til og med selve treningen er deilig. Men jeg merker at jeg må strukturere meg for å få til å dra avgårde av og til. Det er så mye annet som burde gjøres, eller som der og da er mere fristende. Så langt har jeg vært veldig flink til å prioritere det, OG til å tvinge meg selv de gangene det ikke er det jeg helst har hatt lyst til å gjøre.

Jeg har egentlig aldri har vært veldig treningsglad, og når folk har snakket om alle de positive sidene ved trening så har jeg alltid fått den følelsen som Jokke synger om i sangen "Her kommer vinter'n":
Har du problemer - med å omgås overdrevent positive folk
Du æ’kke aleine - vi er mange som har’e sånn
Er du av typen som liker å sitte
sitte inne å pimpe når sola skinner
Er du av typen som er svak for sport
men bare på skjermen og bare når vi vinner
Da har du problemer - ifølge peanøtthjerne-forbundet
Men du æ’kke aleine - vi er mange som har det sånn

Nå er det noen år siden jeg satt inne og pimpa (he-he), men jeg kjenner meg igjen, særlig ser jeg for meg sånne megasporty nikkers-folk som alltid smiler og aldri er syke og ser på folk som ikke trener som samfunnets tapere. Særlig er langrenn og orienteringsfolk av denne typen.
Sånne folk har alltid fått meg til å føle meg slapp, selvom jeg egentlig har vært litt av samme typen selv. Gått aktivt langrenn og greier. Hm.

Nå blir det vel værre antagelig:

Til 40 årsdagen min ønsker jeg meg nemlig nytt telemarkutstyr. Det utstyret jeg har er fra begynnelsen av 90 tallet, og jeg føler meg litt forbi høye beksømstøvler og plankeski. Nå blir det noe ala slalomstøvler og innsvingede ski. Og jeg kommer til å fortsette "oppbygging av kropp", selvom jeg alltid tenker, midt oppi alt det positive med trening: Må jeg fortsette med dette resten av LIVET????
Når kan jeg sette meg ned og pimpe igjen?