Dette er et langt innlegg. Muligens for de som er spesielt interesserte.
Jeg er irritert. Skal man låse inn 100 mennesker fordi to av dem potensielt er farlige? Tror vi at det er risikofritt å leve? Tror vi at vi kan fjerne alle risikomomenter i samfunnet?
Jeg er så lei av å lese i aviser, se på TV, høre politikere fra enkelte partier ytre hvordan folk med psykiske lidelser blir omtalt. Jeg blir oppgitt av å lese at ”ubehagelige personer” burde sperres inne uten lov og dom, bare fordi de er irriterende, har avvikende oppførsel eller fordi de i gitte tilfeller kunne komme til å plage noen. Jeg er også drittlei av vinklingen på spørsmålene journalistene stiller de ”ansvarlige” ala: Burde ikke politiet sperre denne personen inne, får han ikke annen psykiatrisk behandling enn å være i et bofelleskap for psykisk syke, og hvorfor gjør man ingenting med slike personer?
Skal man tvangsbehandle personer som ikke har gjort noe galt, men kan komme til å gjøre det? Skal syke mennesker holdes innesperret fordi de er plagsomme, eller velger å skade seg selv?
Det er mange vanskelige aspekter og spørsmål som aldri stilles i en enkel og tabloid hverdag. Når de stilles er det alltid vern av samfunnet eller hva politikere gjør og ikke gjør, som er fokus. Hvor ofte er det pasientene eller menneskene som er i fokus annet enn som farlige og utilregnelige? Hvor ofte er etikken og menneskesynet tilstede i slike debatter?
Det gjøres mye med de menneskene som har gjort noe alvorlig, har en dom til behandling eller fengsel. Det gjøres mye for personer som man anser som alvorlig syke og vet er farlige for andre. Men det er dessverre som i Brennpunkt sist uke, noen som faller i mellom, som ikke hører hjemme i fengsel, ei heller i sikkerhetspsykiatrien. Å sitte i fengsel er ingen løsning for russkadede og til dels utviklingshemmede personer, samtidig hører ikke disse hjemme i en avdeling med alvorlig sinnslidende heller. Vi trenger absolutt et bedre tilbud til de som er syke, men er som ikke psykotiske.
Farlig er et ord man ofte hører når psykiatriske pasienter eller fengselsinnsatte omtales. Når det gjelder å være
farlig, så er de farligste kanskje de personene man ikke vet om. De såkalte
”tikkende bombene” (et begrep jeg kunne ønske gikk ut av vokabularet) som kan være den vanlige, hyggelige mannen som plutselig en dag skyter vilt rundt seg fordi kona hans serverte feil te til frokosten, det kan være hun som knuste isbilen fordi hun ikke orket å høre bjellelyden lenger, det kan være hvem som helst, og med svært ulike grunner.
Dette er det ikke mulig å forutsi, i likhet med all annen menneskelig adferd. At noen av oss kan utøve vold en eller annen gang – det er noe samfunnet umulig kan forhindre, uansett hvor godt utbygd helse- og fengselsvesenet er.
Det er ikke sånn at ”en gang drapsmann, alltid drapsmann”. Faktisk så er gjentagelsesfaren for drap svært lav. Og det finnes ingen som er farlig i alle sammenhenger. Noen ytterst få mennesker anses å ha så mange risikofaktorer for å utøve vold mot seg selv eller andre, at de trenger spesialbehandling i psykiatrien, eller i fengsler. Disse vet man jo som regel om, men intet samfunn er vanntett. Det vil alltid være en risiko for at system og/eller mennesker glipper.
På 70 tallet fikk ”Backstrom-saken” i USA stor oppmerksomhet. Saken handlet kort og komprimert fortalt, at man i USA holdt fanger innesperret uten dom fordi de kunne komme til å være farlige. Backstrom, som var en av disse fangene, gikk rettens vei og forlangte seg utskrevet. Han fikk medhold, hvilket resulterte i at alle tilsvarende fanger ble utskrevet. Menigmann og psykiatere og forskere så for seg en massiv oppblomstring av voldelige hendelser i kjølvannet av dette. Alle disse
”farlige gærningene” skulle nå ut i samfunnet. Etter 5 år hadde en svært lav prosentandel av disse gjort nye alvorlige handlinger. Dette faktum gjorde at voldsforskningen tok mange steg fremover.
Det er en viss risiko å leve. Ubehagelig å tenke på, selvfølgelig. Men hva er alternativet? Et risikofritt samfunn vil aldri komme til å finnes. For egen del vil jeg aldri heller ønske å leve i et samfunn som prøver å bli risikofritt, fordi det vil inneholde så mye tvang, krenkelse av menneskerettigheter og restriksjoner at det ikke er verd å leve i.
Jeg siterer Per Fugelli, som jeg synes sier noe lurt som passer i denne sammenhengen:
"Mennesket og samfunnet tjener i helse og
trygghet på å godta en viss risiko, forsone seg
med en anelse mobbing, en smule vold, en dose
terror, noen milligram synd og fem tonn usunnhet."
